Stripet sjakal

Stripet sjakal
	Nomenklatur
	Lupulella adustus; Sundevall, 1847
	Synonymi
	Canis adustus
	Populærnavn
	stripesjakal, streifsjakal
	Klassifikasjon
Rike	Dyreriket
Rekke	Ryggstrengdyr
Klasse	Pattedyr
Orden	Rovpattedyr
Familie	Hundefamilien
Slekt	Lupulella
	Miljøvern
	IUCNs rødliste:
	ver 3.1 LC — Livskraftig
	Økologi
Habitat:	terrestrisk, ikke regnskog
Utbredelse:
	Gullsjakal (merket gult) inngår ikke lenger i denne gruppen
	Inndelt i
	se inndeling;

Stripet sjakal eller stripesjakal (Lupulella adustus) er en av to arter med sjakaler (Lupulella) og tilhører hundefamilien.^[1] Den ble inntil nylig regnet til slekten Canis. Arten er endemisk for Afrika sør for Sahara og er svært tilpasningsdyktig og framgangsrik. Den trives i en rekke forskjellige habitater, i høyder opp mot 2 700 moh. Man finner den imidlertid ikke i regnskogbeltet.

Beskrivelse

Stripesjakalen skiller seg fra sine to nærmeste slektninger, gullsjakalen og svartryggsjakalen, gjennom de karakteristiske stripene langs flankene. Den har dessuten kortere legger og mindre ører enn de to nevnte artene, og den er svakere utfarget.

Stripesjakalen har en forholdsvis kraftig kroppsbygning til sjakal å være, men er allikevel noe mindre enn gullsjakalen. Skulderhøyden er normalt ca. 38–41 cm. Hannene blir noe større enn tispene og veier ca. 7–12 kg. Tispene blir sjelden tyngre enn 10 kg. I vill tilstand kan den bli 10–12 år gammel, men gjennomsnittlig levetid er langt kortere.

Pelsen er gjerne lysgrå–gyllenbrun. Halen er relativt mørk og har busket behåring med hvit haletipp. Flankene har hvite striper fra albuene og bakover til hoftene, pens pelsen ellers langs sidene er nærmest sort. Stripemønsteret er ikke alltid er like framtredende.

Underarter

Det har blitt beskrevet sju underarter av stripesjakalen (Allen^[3], 1939), men Coetzee^[4] (1977) mente det var fem. I 1997 klassifiserte imidlertid Kingdon^[5] kun tre underarter. Han poengterte også at det er meget vanskelig å skille blant underartene, fordi det trolig er tildels store variasjoner innenfor hver og en av dem. Den vestlige populasjonen splittet fra den sentrale og østlige populasjonen for cirka 1,4 millioner år siden, og viser med det at arten er eldre enn splittelsen mellom gullulv og ulv.^[1]

Inndeling

Inndelingen følger i hovedsak Lindblad-Toh et al. (2005),^[6] med noen nye oppdateringer. Inndelingen av søramerikanske rever følger Tchaicka et al. (2016).^[7] Inndelingen av sjakaler i en selvstendig gruppe følger Atickem et al. (2018).^[8]

Treliste

Canidae, hundefamilien
- Vulpini, revelignende canider
- Canini, hundelignende canider
  - Cerdocyonina, søramerikanske hundedyr
    - Speothos, bushhund
    - Chrysocyon, mankeulv
    - Atelocynus, kortørehund
    - Cerdocyon, krabberev
    - Lycalopex, søramerikanske rever
  - Canina, virkelige hunder
    - Lycaon, afrikansk villhund
    - Cuon, asiatisk villhund
    - Lupulella, sjakaler
      - L. adustus, stripesjakal
        L. a. adustus (østlig økotype, nominatformen)
        
        L. a. bweha (nordlig økotype)
        
        L. a. centralis (sentral økotype)
        
        L. a. kaffensis (sørlig økotype)
        
        L. a. lateralis (vestlig økotype)
      - L. mesomelas, svartryggsjakal
    - Canis, hundeslekten

Utdødd i nyere tid.

Dusicyon, falklandsulv (†)

Fylogeni

Inndelingen under følger Rutkowski et al. (2015).^[9] Det er igangsatt studier som forhåpentlig vil avdekke om stripsjakal (C. adustus) og svartryggsjakal (C. mesomelas) bør innlemmes i en selvstendig slekt.

	stripesjakal

	svartryggsjakal

1,9 mya

1,3 mya

	tamhund/dingo

	ulv

	afrikansk villhund

Utbredelse og habitat

Stripesjakalen finnes i områder med tropisk- og subtropisk klima, fra 15 grader nord til 23 grader sør i Afrika, men ikke i selve regnskogbeltet. Den totale populasjonen blir av IUCN anslått å være på mer enn 3 millioner dyr. Stripesjakalen holder til i skogområder øst, vest og i sentrale deler av det afrikanske kontinentet, der de trives i høyder helt opp mot 2 700 moh. (Estes^[10], 1991).

Habitatet inkluderer skogområder, savanne, krattskog, myrområder, gressområder, sumpområder og fjellterreng, men dyra ser ut til å unngå den mest åpne savannetypen. De er dessuten ofte å finne i kultiverte områder, der de ofte sees mens de krysser veinettet. Arten ser ut til lettere å kunne omgås mennesker enn sine nærmeste slektninger, og er derfor svært suksessrik. På steder der utbredelsesområdet overlappes av de andre sjakalartene, tyr gjerne stripesjakalen til de mest skog- og krattkledte delene, mens de to andre artene gjerne velger et åpnere gresskledt habitat.

Atferd

Stripesjakalen regnes som nattaktiv. Normalt er disse dyrene mest aktive rett etter skumringen og like før grålysningen. Stripesjakaler er oftere solitære og trolig ikke like monogame som sine slektninger. Parforhold som har vart i opp mot fire år er observert. Familiegrupper som består av opp mot sju individer regnes som normalt, men pargrupper og solitære dyr er minst like vanlig. Dannelse av mindre flokker på opp mot tolv dyr har blitt observert, men dette er utypisk. Det er også trolig at slike flokker ikke består særlig lenge.

Stripesjakalen jakter som regel alene eller (mindre vanlig) i par, selv om flere individer ofte kan sees i under det samme etegildet. Territoriene er også relativt små og varierer dessuten i størrelse gjennom sesongen.

Stripesjakaler kommuniserer med markeringer, kroppsspråk og et bredt utvalg av lyder. De er svært vokale og hver familie har sine helt spesielle kallesignaler, som ikke gjenkjennes av andre enn familiens egne medlemmer. De er også kjent for sine ugle-lignende skrik, snarere enn den hylingen sjakaler ellers er kjent for.

Reproduksjon

Denne sjakalen danner parforhold som varer livet ut. I paringstiden er de territoriale og markerer og forsvarer reviret mot inntrengere. Dette skjer rett før eller i regntiden, vanligvis enten i juni–juli eller i september–oktober i Øst-Afrika og juni–november i Sør-Afrika. Drektighetstiden er ca. 60 dager.

Valpene fødes i et hi i bakken, vanligvis et som er overtatt etter et jordsvin. Tispen modifiserer hiet etter behov, slik at det har minst en nødutgang.

Kullstørrelsen er normalt på 3–6 valper, som avvennes i 8–10 ukers alderen. Begge foreldrene bringer mat til valpene. Valpene, som blir kjønnsmodne i 6–8 måneders alderen, forlater foreldrene først som voksne, omkring elleve måneder gamle (før neste paringstid setter inn).

Matvaner

Stripesjakalen er en utpreget alteter Den er ennå mindre kresen enn sine nærmeste slektninger. Dietten varierer fra område til område og årstid til årstid, men små pattedyr, frukt og bær utgjør trolig en betydelig del av dietten. Det er ellers kjent at de insekter, små virveldyr, fugler og fugleegg, kadavre og et utvalg planter av ulike slag. Som sine nære slektninger snylter også stripesjakalen utstrakt på rester etter større rovpattedyr, og den går heller ikke av veien for å stjele om anledningen byr seg. Det er dessuten kjent at den tar bufe, som nyfødte lam av sau og geit og tamfugler som frittgående høner og gås m.m.

Annet

Til tross for at denne sjakalen ble drept i titusenvis tidlig på 1900-tallet, er den ikke en truet art. Mange bønder ser på den som en plage og gjør hva de kan for å begrense populasjonene, siden den tar bufe. Utbredelsesområdene inkluderer også en rekke nasjonalparker, som Serengeti nasjonalpark og Kruger nasjonalpark. Stripesjakalen er selv bytte for løve, leopard, hyene og ørn, spesielt som valper. Den er dessuten bærer av rabies.

Se også

Gullsjakal

Referanser

^ ^a ^b ^c Atickem, A., Stenseth, N. C., Drouilly, M., Bock, S., Roos, C., & Zinner, D. (2018). Deep divergence among mitochondrial lineages in African jackals. Zoologica Scripta, 47(1), 1-8. DOI: doi.org/10.1111/zsc.12257
^ Atkinson, R.P.D. & Loveridge, A.J. 2004. Canis adustus. In: IUCN 2006. 2006 IUCN Red List of Threatened Species. Downloaded on 18 June 2007
^ Allen, G. M. 1939. «A checklist of African Mammals». Special publication. Bull. Mus. Comp. Zool., 83. Cambridge, Mass.
^ Coetzee, C.G. 1977. Order Carnivora. Part 8. In: J. Meester and H.W. Setzer (eds). «The mammals of Africa: an identification manual». pp: 1-42. Smithsonian Institution Press, Washington, DC, USA.
^ Kingdon, J. 1997. «The Kingdon field guide to African mammals». Academic Press, San Diego, California.
^ Lindblad-Toh, Kerstin; Wade, Claire M; Mikkelsen, Tarjei S.; Karlsson, Elinor K.; Jaffe, David B.; Kamal, Michael; Clamp, Michele; Chang, Jean L.; Kulbokas, Edward J.; Zody, Michael C.; Mauceli, Evan; Xie, Xiaohui; Breen, Matthew; Wayne, Robert K.; Ostrander, Elaine A.; Ponting, Chris P.; Galibert, Francis; Smith, Douglas R.; Dejong, Pieter J.; Kirkness, Ewen; Alvarez, Pablo; Biagi, Tara; Brockman, William; Butler, Jonathan; Chin, Chee-Wye; Cook, April; Cuff, James; Daly, Mark J.; Decaprio, David; et al. (2005). "Genome sequence, comparative analysis and haplotype structure of the domestic dog". Nature. 438 (7069): 803 in 803–19. doi:10.1038/nature04338. PMID 16341006.
^ Tchaicka, L., Freitas, T. R. O. D., Bager, A., Vidal, S. L., Lucherini, M., Iriarte, A., ... & Wayne, R. K. (2016). Molecular assessment of the phylogeny and biogeography of a recently diversified endemic group of South American canids (Mammalia: Carnivora: Canidae). Genetics and molecular biology, 39(3), 442-451. DOI: 10.1590/1678-4685-GMB-2015-0189
^ Atickem, A., Stenseth, N. C., Drouilly, M., Bock, S., Roos, C., & Zinner, D. (2018). Deep divergence among mitochondrial lineages in African jackals. Zoologica Scripta, 47(1), 1-8. DOI: doi.org/10.1111/zsc.12257
^ Rutkowski, R., Krofel, M., Giannatos, G., Ćirović, D., Männil, P., Volokh, A.M., Lanszki, J., Heltai, M., Szabó, L., Banea, O., Yavruyan, E., Hayrapetyan, V., Kopaliani, N., Miliou, A., Tryfonopoulos, G.A., Lymberakis, P., Penezić, A., Pakeltytė, G., Suchecka, E. & Bogdanowicz, W. (2015). A European Concern? Genetic Structure and Expansion of Golden Jackals (Canis aureus) in Europe and the Caucasus. PLoS ONE, 10(11), e0141236. doi:10.1371/journal.pone.0141236
^ Estes, R.D. 1991. «The behavior guide to African mammals: including hoofed mammals, carnivores and primates.» University of California Press, Berkley and Los Angeles, California, USA.

Eksterne lenker

(en) Kategori:Lupulella adusta – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons

Autoritetsdata

[Atickem_''et_al._(2018)-1] Atickem, A., Stenseth, N. C., Drouilly, M., Bock, S., Roos, C., & Zinner, D. (2018). Deep divergence among mitochondrial lineages in African jackals. Zoologica Scripta, 47(1), 1-8. DOI: doi.org/10.1111/zsc.12257

[2] Atkinson, R.P.D. & Loveridge, A.J. 2004. Canis adustus. In: IUCN 2006. 2006 IUCN Red List of Threatened Species. Downloaded on 18 June 2007

[3] Allen, G. M. 1939. «A checklist of African Mammals». Special publication. Bull. Mus. Comp. Zool., 83. Cambridge, Mass.

[4] Coetzee, C.G. 1977. Order Carnivora. Part 8. In: J. Meester and H.W. Setzer (eds). «The mammals of Africa: an identification manual». pp: 1-42. Smithsonian Institution Press, Washington, DC, USA.

[5] Kingdon, J. 1997. «The Kingdon field guide to African mammals». Academic Press, San Diego, California.

[Lindblad-Toh_''et_al.''_(2005)-6] Lindblad-Toh, Kerstin; Wade, Claire M; Mikkelsen, Tarjei S.; Karlsson, Elinor K.; Jaffe, David B.; Kamal, Michael; Clamp, Michele; Chang, Jean L.; Kulbokas, Edward J.; Zody, Michael C.; Mauceli, Evan; Xie, Xiaohui; Breen, Matthew; Wayne, Robert K.; Ostrander, Elaine A.; Ponting, Chris P.; Galibert, Francis; Smith, Douglas R.; Dejong, Pieter J.; Kirkness, Ewen; Alvarez, Pablo; Biagi, Tara; Brockman, William; Butler, Jonathan; Chin, Chee-Wye; Cook, April; Cuff, James; Daly, Mark J.; Decaprio, David; et al. (2005). "Genome sequence, comparative analysis and haplotype structure of the domestic dog". Nature. 438 (7069): 803 in 803–19. doi:10.1038/nature04338. PMID 16341006.

[Tchaicka_''et_al.''_(2016)-7] Tchaicka, L., Freitas, T. R. O. D., Bager, A., Vidal, S. L., Lucherini, M., Iriarte, A., ... & Wayne, R. K. (2016). Molecular assessment of the phylogeny and biogeography of a recently diversified endemic group of South American canids (Mammalia: Carnivora: Canidae). Genetics and molecular biology, 39(3), 442-451. DOI: 10.1590/1678-4685-GMB-2015-0189

[Atickem_''et_al.''_(2018)-8] Atickem, A., Stenseth, N. C., Drouilly, M., Bock, S., Roos, C., & Zinner, D. (2018). Deep divergence among mitochondrial lineages in African jackals. Zoologica Scripta, 47(1), 1-8. DOI: doi.org/10.1111/zsc.12257

[Rutkowski_''et_al.''_(2015)-9] Rutkowski, R., Krofel, M., Giannatos, G., Ćirović, D., Männil, P., Volokh, A.M., Lanszki, J., Heltai, M., Szabó, L., Banea, O., Yavruyan, E., Hayrapetyan, V., Kopaliani, N., Miliou, A., Tryfonopoulos, G.A., Lymberakis, P., Penezić, A., Pakeltytė, G., Suchecka, E. & Bogdanowicz, W. (2015). A European Concern? Genetic Structure and Expansion of Golden Jackals (Canis aureus) in Europe and the Caucasus. PLoS ONE, 10(11), e0141236. doi:10.1371/journal.pone.0141236

[10] Estes, R.D. 1991. «The behavior guide to African mammals: including hoofed mammals, carnivores and primates.» University of California Press, Berkley and Los Angeles, California, USA.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]

[10]